av På Gardemoen er følgende inngravert i gulvet: «Er dette der du er? Hvis det ikke er det, gå dit du er. Jeg vil vente på deg der» (min oversettelse) . Vet jeg egentlig hvor jeg befinner meg? Og hvorfor skal jeg være så opptatt av det?
I den gamle antikken var tradisjonen at den reisen som alle mennesker skulle legge ut på var reisen til seg selv. Spesielt Seneca brukte metaforer fra reisen for å beskrive letingen etter det autentiske livet.
Nå som coronaen har gitt oss store restriksjoner på å reise rundt, har den også innskrenket min evne til å reise innover? Det faktum at jeg setter meg ned for å skrive dette blogginnlegget tyder på det motsatte.
Seneca forteller oss at en forutsetning for den indre reisen er oppmerksomheten på seg selv, ikke minst på tendenser til rastløshet eller den stadige jakten på noe nytt (Wikstrøm 2004)
Blir denne rastløsheten og iveren etter å reise også min inspirasjon til å reise i mitt eget selv? Jeg har tenkt litt over dette etter forrige uke, der jeg hadde gleden av å møte andre reisende som var på lederutviklingskurs. Deres reise gav energi til egen selverkjennelse og vekst, slik mange av reisene i klassisk litteratur beriker oss med.
Gir denne introspeksjonen noen mening? Er jeg på en reise med fremdrift eller går jeg rundt i sirkler? Har jeg mot nok til å utfordre meg selv på denne reisen?
De navnløse går også i sirkler på forværelset til helvete i Dantes Guddommelige Komedie. De som ikke tør å stå for noe. De som løper etter han med fanen, og blir sett på som feige..
Denne reisens erfaringer skrives ikke denne gangen inn på Tripadvisor, men noteres ned i refleksjonsboken. Skal du reise, ta alltid med deg penn og papir. Du vet aldri når du slumper over god innsikt på din reise.
