av Livet spurte Døden: «Hvorfor elsker alle meg, men hater deg?»
Døden svarte: «Fordi du er en skjønn løgn, men jeg er en smertefull sannhet»
Det er smertefullt å erkjenne at et sentralt tema i livet er døden. For de fleste er det en ubehagelig tanke at vi en gang skal dø, alt vi skal forsvinne for godt er en lite tiltalende tanke. For noen blir forholdet til døden så komplisert at det ødelegger livet. Men som lederutvikler ved en krigsskole er dette er tema som ikke vi kan unngå å reflektere over i vår utdanning.
Flyulykken
Den 15 mars 2012 forsvinner et norsk militært fly på vei til Kiruna. Tårnet rapporterer at de ikke lengre har kontakt med HAZE 01. Ombord er det fem kolleger fra Luftforsvaret. Umistelige mennesker. Etter noen dager blir flyet blir funnet i tusen biter og katastrofen er et faktum. Stemningen har dreid fra håp til fortvilet sorg. Kebnekaise har tatt fem liv.
Foredragsholderne som deler historien er autentiske, ærlige og byr på opplevelser som har vært vanskelige for de som ledere. Jeg legger merke til følelsene som foredraget bringer frem. Jeg blir rørt av ektheten og de situasjonene de beskriver. Jeg blir stolt av å se to kolleger stå frem med slike erfaringer og at de har mot nok til å dele så ærlig. Og vi som er så heldige å høre på deres erfaringer kan anse oss selv som heldige som har fått muligheten til å lytte.
Selvmordet
Vi hører et foredrag om en ung soldat som har valgt å ta sitt eget liv. Om fortvilelsen, spørsmålene som stilles, og lederskapet som utøves. Jeg reflekterer over det jeg hører fra denne lederen. hører at lederen har gjort seg noen refleksjoner erfaringer rundt historien. Jeg hører at lederskap handler om valg, tilstedeværelse og å finne balansen – i livet og i lederskapet.
Jeg innser at dette er tunge relasjonelle prosesser, og jeg reflekterer over det å tåle seg selv og andre
Jeg gjør meg noen refleksjoner over livet og døden og det dukker opp enda flere spørsmål. Ikke minst mitt forhold til døden og min profesjon.
Som offiser er det å skulle forvolde noen andres død eller miste livet selv i nasjonens tjeneste et Damokles sverd som ingen offiser kan unngå å reflektere over. Og det å ha et avklart forhold til døden er noe som mange mennesker hevder at de har. Men i vår reise mot det uunngåelige bør vi av og til stoppe opp og spørre oss om vi har et avklart forhold til livet. Leve livet her og nå. Som Damokles så vet du jo ikke hvor lenge du har igjen. Er du i stand til å sette pris på det livet du har, eller søker du hele tiden etter noe bedre? Kanskje er du fornøyd og lar livet bare passere uten at du noen gang har levd det?
«In memento mori” – husk at du skal dø! var et ordtak som ble brukt i keisertidens Roma. Ordene ble visstnok brukt i anledninger hvor romerske generaler paraderte gjennom gatene etter de hadde seiret i slag. Bak disse generalene sto hans slave, som hadde som oppdrag å minne generalen på at hans triumftog ikke kunne vare for evig. Her var vel tanken at ikke suksessen skulle gå lederen til hodet og minne ham på å være ydmyk.
Kan en forberede seg på døden? Platon påsto at filosofien var en “øvelse i å dø”. Det er jo det eneste vi kan være sikre på skal skje i vårt liv- at vi skal dø engang.
Å skape eller å se mening med det man gjør er viktig for oss alle. For meg blir refleksjonene rundt døden en slags meningsskaping i mitt eget liv. Den er skremmende, men ikke lammende. Tanken er i mitt yrke uunngåelig.
Fra radioen kunne jeg høre følgende sang ;
«Sometimes late at night I lie awake and watch her sleeping. She’s lost in peaceful dreams. So I turn out the lights and lay there in the dark. And the thought crosses my mind; If I never wake up in the morning, Would she ever doubt the way I feel about her in my heart? If tomorrow never comes, will she know how much I loved her?»
Denne teksten som Ronan Keating så vakkert fremfører, vekker mange assosiasjoner i meg og min refleksjon tar meg med over i en sinnsstemning hvor jeg tenker over hvordan jeg tar vare på de som står meg nært. De som du er glad i. Kan man si for ofte hva man føler? Jeg tror ikke det.
Vi vet ikke hva morgendagen bringer. <3
