Makt i veiledningen?

En refleksjon jeg gjør meg som veileder er den makten som utøves, men som det  stort sett ikke snakkes om. Maktforholdet mellom veileder og student (veisøker). Hvem av disse er som innehar makt? og hvordan utøves den? Vi kan ikke la være å ta opp dette aspektet i vår profesjon. jeg liker jo å tro at jeg er bare veileder i disse gode møtene med studentene, men makt aspektet er der uansett. Det er det bare å erkjenne.

Av kritisk betydning er erkjenningen at veiledning innebærer en maktforskjell som krever at veilederen etablerer rimelige forventninger og en atmosfære som fører til profesjonell vekst og læring.
(Worthington, Tan og Poulin 2005, s 348, min oversettelse)

I veiledning med utpekt veileder finnes det, akkurat som i alle andre relasjoner med ledere, et maktaspekt (Yukl 2006). Og i mitt tilfelle så er jeg veileder og samtidig sjefen til disse unge studentene. Hammarström-Lewenhagen og Ekström (1999) har i sitt kapittel skrevet om «makt og vanmakt i veiledningsituasjonen». Der konstaterer de at det i veiledningssituasjonen finnes en ulikeverdig relasjon mellom veileder og den veiledede, og at det er mulig å utnytte makten konstruktivt. (Hammarström-Lewenhagen og Ekström (1999) i Näslund, 2007)

Raven (1993) kommer med følgende kategorier av makt i veiledningen:

• Posisjonsmakt
  • belønningsmakt («lar seg lede» for å få «belønning»)
  • Straffende makt («lar seg lede» for å unngå straff)
  • Legitim makt («lar seg lede» fordi de anseer at veiledere har rett til å kreve en aktivitet)
  • Informasjonsmakt («lar seg lede» fordi de ønsker den informasjon som veileder har)
• Personlig makt
  • Ekspertmakt ( («lar seg lede» utifra at veilederen har en kunnskap som behøves)
  • Referentmakt ( «lar seg lede» pga beundring eller identifisering med veileder)

«Lar seg lede» er satt i klammer fordi at «de ledede» også har makt i situasjonen. De kan avsette veilederen, velge en annen veileder. Kan studentene det her ved skolen da? Er de ikke prisgitt de veilederne de er tildelt? Føler de at de kan velge noen andre?

I utdanningsveiledning er det en tydelig kobling til posisjonsmakt (belønning, straff, legitim og informasjonsmakt). Hele situasjonen bygger på at institusjonen har makt til å foreta bedømminger som kan avgjøre den enkelte students videre karriere (Näslund, 2007,  s.147). SÅ hva er det da som avgjør om du har fått «god veiledning»? Er det veilederens personlige makt (ekspert eller referentmakt) som kommer til syne eller veilederens posisjonsmakt?

Hos profesjonelle som har personalveiledning, finnes ofte en streben bort fra administrativ veiledning mot en mer konsultativ veiledning for at ikke posisjonsmakt skal påvirke veiledningen (Näslund, 2007, s.148)

Skal veiledningen virke konstruktivt og gi ekte erkjennelse hos den du veileder er det viktig at du er disse forholdene bevisste. Slik at du er bevisst når du prøver å overføre din virkelighet til den du skal veilede. Dette kan stanse kreativiteten og skaperkraften hos den du skal veilede. Prøv heller å være den som inspirerer til å lete frem egne forestillinger og forståelse. Få veisøker til å trene opp sin nysgjerrighet og undring til å finne svar selv.

Det betyr jo ikke at du ikke kan komme med råd. Du skal jo heller ikke ta fra veisøker mulighet for tilbakemelding og innspill utenfra. men vit når du gir råd (ditt perspektiv) og når du driver veiledning (sett fra den andres perspektiv). 

DU kan utgjøre en stor forskjell.  

Referanser

Näslund, J (2007 ). Sosialpsykologiske aspekter på makt i veiledning. I Kroksmark, T og Åberg, K (red) (2007), Veiledning i pedagogisk arbeid. Bergen: Fagbokforlaget

Worthington, R.L., Tan, J.A og Poulin, K (2002). Ethically Questionable Behaviors Among Supervisees: An Exploratory Investigation. Ethics and Behaviour 12, p323-351

Yukl, G. (2006). Leadership in organizations (6 utg). Upper Saddle River:NJ: Pearson, Prentice Hall