av «Av alle latterlige ting er det inget så latterlig som å ha det travelt»
-Søren Kierkegaard
Jeg sitter nå og nyter en kopp kaffe på Kastrup i København og venter på flyet som skal ta meg og min sønn over til New York for en ukes ferie. Jeg kikker på menneskene som tilsynelatende har det travelt. Mine tanker streifer innom Kierkegaard som ikke likte at menneskene bare hastet forbi. Han som brukte å ta sitt daglige menneskebad i denne byen. Lurer på hva han har villet si om han hadde vært her sammen med meg og kikket på disse menneskene? Han ville trolig stanset noen, slik som han brukte, og utfordret dem på hvorfor de har det så travelt. De som hadde blitt utsatt for slikt utidig mas, ville nok hastet videre til sin gate, med tax free i posen mens de sjekker avgangstidene på CPH appen og oppdaterer Facebook statusen. Deres ansiktsutrykk er lett bekymret når de sjekker at skjermene i avgangshallen stemmer overens med deres mobilapp. Hvem var han der gærningen som stoppet meg nede ved Starbucks? Hvorfor lurte han på hvorfor jeg stresset sånn? Nevermind. Sikkert en fyllik..
Teknikken kan fortelle deg på sekundet når og hvor du skulle ha vært. Facebook, SnapChat og WhatsApp sørger for at alle dine venner også er klar over det samme. Jeg reflekterer litt over tilstedeværelsen til menneskene jeg ser rundt meg. De fleste ved kafé bordene trykker på en eller annen telefon, og de færreste snakker sammen over bordene. Men det er jo free wifi her ! Vi må jo benytte anledningen til å sjekke antall likes på Facebook. Å være tilstede skal jeg jo være bare jeg kommer frem til hotellet, tenker de, og haster videre.
Har all denne teknikken gjort oss rikere eller fattigere? Antikkens filosofer var jo opptatt av dialog mellom mennesker og jeg tar meg selv i å undres over om denne er i ferd med å forsvinne helt? Jeg skal snart ha en 7 1/2 timer flytur til New York sammen med min sønn og håper at vi få en fin dialog på veien over. Men hans og min IPad, IPhone og Dr Dre headset kan kanskje komme i veien?
Som Sokrates spør jeg ikke for å vite, men for at samtaleparteren skal bli mere kjent med seg selv. Hva går vi glipp av i all denne manglende tilstedeværelsen? Kanskje på tide å våkne opp?
Hverdagen raser videre. Er du i stand til å stoppe opp litt i hverdagen? Legge bort mobiltelefonen med Facebook oppdateringen. Når du føler at du bare må sende en email til eller sjekke børssidene en gang til. Skal du som leder klare å bli tilstede for de rundt deg er du nødt til å være til stede for deg selv også. Dette krever øvelse.
Skal du klare å stoppe opp litt krever det først og fremt en beslutning. Det krever mot å stoppe opp med å gjøre det du kanskje føler at du må eller det du liker aller best. Det krever mot å konfrontere seg selv og sine behov. Det krever mot å møte seg selv. Og du må øve deg på å møte deg selv
Når man i antikken snakket om å kjenne seg selv, knyttet de det ofte sammen med ordet øvelse. De gamle klosterfedrene snakket om Exerticia spiritualia – åndelig trening. I Det nye testamente brukes ordet gymnastikk når det er snakk om at mennesker skal øve seg i gudsfrykt (1.Timoteusbrev 4, 7-8) (Wikstrøm, 2002, s. 94)
Skal du oppleve at du er virkelig tilstede er du nødt til å velge å gjøre en aktiv handling. Et eksempel på en slik handling er å slå av/legge bort mobilen et øyeblikk. Vende blikket vekk fra skjerm eller det du måtte holde på med akkurat nå. Lukke øynene og bare kjenne etter hvordan det er å bare være. Til å begynne med er det nok ubehagelig og etter et minutt eller to vil rastløsheten melde seg. Dette er starten på trening i oppmerksomhet. En trening i å bli mer bevisst seg selv.
Ove Wikstrøm (2002) prøver å fortelle oss at det er når verden raser av sted, når du har fullt opp å gjøre at du skal gjøre disse øvelsene. Når du tror at hvis ikke du gjør akkurat det du holder på med akkurat nå, så vil verden klappe sammen. Men ved å stanse opp ett minutt (et øyeblikk) vil du kunne merke at verden kollapset ikke i løpet av det minuttet likevel.
«Hvis man nøye undersøker sin tanke, vil man nesten alltid finne den helt oppslukt av fortiden og fremtiden. Vi tenker nesten ikke på øyeblikket, og dersom vi tenker på det, er det kun, for i lys av det, å legge til rette for fremtiden. Det nærværende er aldri et mål for oss; det fortidige og det nærværende er midler vi bruker, men alene fremtiden er vårt mål. Og da vi treffer foranstaltninger for å bli lykkelige, er det uunngåelig at vi aldri er det»
Blaise Pascal (Vibe, 2009, s. 7)
